Hei igjen.

Nå er det veldig lenge siden sist. Veldig mye har også skjedd siden jeg blogget sist for dere. Jeg jobber helt sinnssykt mye og har knapt tid til å i det hele tatt skru på pc'n. Men nok om det.

Jeg er en person som fort blir lei ting. Jeg eier ikke tålmodighet og gidder sjelden vente på folk eller ting generelt.
Nå er det ikke snakk om en ting, men en person jeg først og fremst sikter til her og nå. Jeg har den ekstremt dumme uvanen at jeg vil ha det jeg ikke kan få. Jeg skal være ærlig nok til å innrømme at jeg er vandt til å få de jeg vil ha, uansett hvor dumt det måtte høres ut. Jeg har alltid måtte kjempe for å få de tingene jeg vil ha og jobbet meg opp til det og jeg er fullt klar over at man ikke får noe gratis, uten at det blir konsekvenser av det. Men når det kommer til det motsatte kjønn er jeg bortskjemt nok til å kunne velge og vrake. Enkelt og greit. Når jeg da ikke kan det føles det ekstra tungt i-og-med at jeg overanalyserer meg selv og reflekterer over alt jeg har sagt og gjort for at det ikke skulle gå "min vei" denne gangen. Nå tenker du sikkert; "slutt å klag, enkelte får ingen i det hele tatt" og jo, det er sant, men problemet mitt er at jeg er så grusomt kresen og sta. Du skal ikke se bort ifra at jeg blir den som ender opp helt alene, mens de som kun får oppleve en eller to forelskelser i løpet av livet virkelig klarer å sette pris på kjærlighet og finner den. Og ikke minst, blir lykkelig. Selv om du kan velge og vrake betyr ikke det at du forelsker deg. At du er lykkelig. Tvert imot. Jeg forelsker meg aldri, føler meg ofte alene og klarer sjelden å se det positive i det motsatte kjønn fordi jeg er så lite naiv og godtroende. En del gutter er faktisk kun ute etter èn ting, uansett hvor mye de prøver å overbevise deg om at det ikke er fakta. De søte og snille guttene som derimot ikke er ute etter sånt, tør sjelden i det hele tatt snakke med meg. Ikke vet jeg hvorfor. Jeg er ikke vanskelig å lage samtaler med og jeg oser ikke selvtillit heller. Jeg som alle andre har dager hvor jeg føler meg helt ekstremt stygg, rett og slett.
Men poenget mitt er, jeg er i det dilemmaet nå at jeg liker en person som virkelig ikke kunne brydd seg mindre. Om noe eller noen. Og ja, da burde jeg vel ikke ta meg så nær av det, men jeg klarer ikke slutte å tenke på det. På han. Og jeg vet det ikke finnes noen fremtid med han, med oss, men jeg klarer ikke slutte å se for meg han over alt. Han er hvor enn jeg går og hva enn jeg tenker. Jeg vet egentlig heller ikke helt hvorfor det er akkurat han jeg tenker så mye på for han er jo ikke akkurat helt feilfri han heller, men jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Så det er på tide å ta ett oppgjør. Gi helt slipp. Droppe all kontakt. Og det må være et av de vanskeligste valgene jeg har tatt i mitt liv tror jeg, til tross for alle de kompliserte og sårende valgene jeg har måttet ta. Det høres muligens ganske enkelt ut, men det svir når jeg tenker på det. Hvorfor kan han ikke bare gjøre meg sur eller ihvertfall vise ordentlig interesse for å gjøre det enklere for meg!?

På tide å ta seg sammen og innse realiteten; det blir aldri oss to.