Vi har alle noen opp-og-nedturer igjennom livet, og i det siste skal jeg ærlig innrømme at det har gått ganske nedover. Og sånn er det bare. Ikke stort å få gjort med det.
Jeg lider av noe som heter emetofobi.
Det ha rett og slett angst for kvalme og oppkast. Man går stort sett rundt hele tiden og er kvalm, men kaster som regel aldri opp. Jeg har brukket meg mange ganger men ikke kastet ordentlig opp.
På det verste kan jeg si at jeg brakk meg minst 100 ganger i løpet av en dag. Jeg telte faktisk hvor mange ganger jeg brakk meg i løpet av 20 min, og tallet ble 27 ganger!
Her står stort sett alt du trenger å vite.
Etterhvert utvikler også angsten seg til å bli sosial angst i tillegg. Jeg sliter med å jobbe og være ute i det offentlige generelt. Noe som selvfølgelig er ganske irriterende i lengden. Jeg klarer ikke spise ute og må da eventuelt gå med maten hvis jeg skal få i meg noe. Jeg lider av ordentlig klaustrofobi i tillegg som gjør det vanskelig for meg å sitte stille med masse mennesker rundt meg. Jeg blir også veldig rastløs. Jeg tror nok en av grunnene til at jeg må gå mens jeg spiser er at i tilfelle en person kaster opp ved siden av meg, kan jeg bare gå videre.. i tillegg til at jeg får frisk luft. Sitter jeg stille ved et bord er jeg på en måte "stucked". Synd, men sant. Det tok lang tid før jeg i det hele tatt oppdaget at jeg ihvertfall kan gå og spise samtidig.
Emetofobi kan også utvikle seg til at du får spiseforstyrrelser. Rett og slett anoreksia. Når man går kvalm hele tiden er det ikke enkelt å få i seg så mye mat, og etterhvert kan man slite veldig med å få i seg noe i det hele tatt. Etterhvert kan det gjøre at du ikke vil spise mer fordi det ikke virker som om det nytter uansett. Ikke for å se tynn ut, men fordi du gir opp spisingen og slutter å spise helt. Jeg har alltid slitt med å gå opp i vekt siden jeg var liten, så heldigvis vet jeg bedre enn å slutte å spise. Jeg nekter å slutte å spise etter alle de årene jeg har prøvd å gå opp i vekt, pga denne angsten.
Jeg skal innrømme at jeg har gått ned 15 kilo pga dette. Fra 60 kg. til 45 kg. Og det på kun på noen mnd. Jeg har hatt denne angsten i en del år, men det har bare blitt verre og verre i løpet av årene. Jeg har alltid vært tynn men fikk etter en stund en del former som rumpe og pupper og litt mer lår, noe jeg stortrivdes med. Så og se at alt det du har jobbet med, å komme seg opp i vekt, forsvinner i løpet av en kort periode, er ikke alltid like enkelt.
Derfor kan jeg fort bli litt småirritert når tynne folk klager over at de er for store eller tykke. Det hadde ikke vært meg imot å vært litt større. Du ser jo stadig vekk programmer om hvordan man kan slanke seg osv. men aldri om å gå opp i vekt, for det tror jo de fleste at er så enkelt. Det er jo bare å spise og ikke trene, eller trene og spise masse. Men så enkelt er det faktisk ikke. Det eneste programmet jeg har sett om å legge på seg, er Supersize vs. Superskinny, og der har jo som regel de tynne valgt å gå ned i vekt og spise lite, selv. De spiser ikke så mye osv, og da blir man jo selvfølgelig tynn. Jeg derimot, spiser masse (altså hele tiden og hadde derfor en spiseforstyrrelse -nei, ikke anoreksia- men overspising). Jeg velger å ikke se på det som urettferdig at det er sånn, siden det er så mange som kunne ønske de ikke gikk opp i vekt uansett hva de spiser, men allikevel føles det litt ukomfortabelt innimellom.
Ja, dette ble ett litt langt og tungvindt innlegg, men det føltes godt å få det ut.
Håper dagen deres har vært bedre og at alt som måtte plage dere, løses!
[PS. Bildene er tatt fra google]
