Følelser

Et veldig vidt tema. Et veldig vanskelig tema. Et veldig sårt tema. Men det er ikke til å unngå at vi mennesker blir overfalt med følelser så og si hele tiden. Enten det er glede, sorg, ensomhet, tristhet, lykke, forelskelse osv. eller noe helt annet.
Jeg tror det som gjør det vanskeligst for mennesker, er at vi ikke kan styre de. Vi kan ikke styre følelsene som flommer inn i kroppen vår som en trylleformel og svirrer rundt der i noe som føles som en evighet.
Noen følelser er gode å ha. De får oss til å lære og erfare. Har du blitt såret en gang, er det neppe noe du vil oppleve igjen med det første, følelsesmessig. Ikke mange har noe imot følelsen av glede og lykke heller. Men om din glede og din lykke stammer fra andres sorg og nederlag, er du nok nokså alene om det.
Det å være forelsket er en helt fantastisk følelse. Når du får en sms fra crush'et ditt og får sommerfugler i magen og bare smiler som om du har vunnet den største jackpoten i hele verden. Men i likhet med andre følelser har den jo også noe mindre positivt ved seg. Ulykkelig forelskelse og ulykkelig kjærlighet. Den følelsen av at du står alene om de følelsene og det ikke er gjensidig. En uoppnåelig eller fortapt kjærlighet med noe du vet ikke kan bli noe av. Uavhengig om årsaken er religion, følelser, menneskene rundt eller hva det nå enn måtte være.
Gode følelser kan føre til mye vondt grunnet at det faktisk har flere sider (som nevnt over her). Derfor må du ikke miste motet når "vonde" følelser entrer kroppen din. For det er de følelsene man lærer av og husker best i ettertid. Både på godt og vondt. Og ja, hva om ditt nederlag faktisk fører til andres glede. La de få være glade den lille perioden, for de kan umulig ha mye annen glede i livet sitt. Selv om du faller betyr ikke det at alt håp er ute. Du har fortsatt mulighet til å reise deg opp igjen, børste av deg det skitne som har satt seg på deg, og fortsette å se fremover. Akkurat som modellene som faller på catwalken. Jeg tviler på at de bare blir sittende og synes synd på seg selv.

Jeg er ikke følelsenes største fan, men jeg har lært å leve med de. For de er der til hjertet mitt banker for siste gang. Uansett hvor jeg er og når jeg er der, så er de der. That's just life, I guess.
Mye mulig jeg skrev dette innlegget like mye for min egen skyld som for deres, men det er skjønnheten med blogging.