For å være helt ærlig har det ikke gått så bra i det siste. Verken på hjemmebane eller med andre ting. Det er alt for mye som skjer på en gang, og jeg har fullbookede dager som regel. Det hjelper veldig lite i denne mørketiden når kvelden er her kl 4 på ettermiddagen.
Jeg har ganske problemer med å uttrykke meg selv og ordlegge det jeg føler. Både her og i praksis til venner og familie. Mest av alt akkurat nå kunne jeg ønske jeg bare kunne flyttet langt av sted og klart meg på egen hånd uten noen som helst som absolutt skal være så mye bedrevitende og fortelle meg hva jeg burde si og gjøre. Jeg har alltid vært sta og sier det jeg selv vil, men nå vet jeg virkelig ikke mitt beste lenger. Jeg går til 5 hjelpeapparater nå og snart blir det en til i tillegg. Noen ganger kunne jeg ønske jeg bare ble lagt inn på psykiatrisk for å være ærlig. Jeg kjenner fler som er lagt inn allerede. Dessverre.
Det er synd å måtte si det men jeg tror jeg hadde hatt veldig godt av å komme meg litt bort herfra og bli tatt vare på. Jeg har så utrolig mye press og ansvar på meg nå at jeg vet ikke mine arme råd. Folk forventer så utrolig mye av meg og jeg er redd jeg ikke klarer å tilfredsstille forventningene deres. Jeg har alltid sagt at hvis du klarer å gjøre alle fornøyde og tilfredsstille alles forventninger, så har du mest sannsynlig ikke klart å tilfredsstille det du selv har lyst til å gjøre og dine egne forventninger til deg selv. Og det er så sant. En eller annen må du uansett skuffe. Enten om det er deg selv eller noen andre. I det siste har jeg bare måtte tatt vare på meg selv. Men så fort jeg begynner å tenke på andre og hva de vil osv. blir de fort vandt til tanken og jeg får utrolig mye press på meg igjen. Jeg orker og takler rett og slett ikke det lenger. Akkurat nå kunne jeg ønske jeg kunne blitt behandlet som en 80 år gammel senil dame som ikke husket hva jeg spiste til frokost en gang. Som ikke folk forventet at jeg skulle huske alt og alle og alle avtaler som har blitt laget. Som senil kan de jo umulig forvente at jeg skulle ha husket det. Missforstå meg rett, det er ikke det at jeg tror det å være senil er så artig osv. det var mer som en litt dum metafor på at jeg vil bli behandlet som om jeg rett og slett er litt hjelpeløs. Muligens litt dum til og med. Jeg har aldri vært særlig kravstor av meg heller, men jeg merker at jeg får mer og mer forventninger til andre ettersom folk forventer mer og mer av meg.
Jeg har den siste tiden blitt veldig oppmerksom på at jeg ikke nødvendigvis trenger å gå å syte over at jeg savner den tiden jeg var "frisk" og hadde det bra, men at jeg heller vil finne en måte å lære å leve med det jeg sliter med.
Jeg er dritt lei piller. Jeg er dritt lei behandling. Jeg er dritt lei forventningene til folk. Jeg er dritt lei alt og alle generelt. Er det så mye å be om å bare få lov til å være seg selv og synes synd på seg selv en gang iblant? Når alle mener du burde være sterk og det er ingenting å synes synd på deg selv over. Noen ganger trenger man ikke de ordene. Man trenger bare en klem eller noe som "Det går kanskje ikke bra akkurat nå, og det er helt greit, men det kommer til å ordne seg før eller siden."
Jeg går igjennom mye mer enn dere noensinne kan tenke dere. Og jeg forventer ikke noe tilbakemelding eller sympati i det hele tatt. Jeg trenger bare å få det ut. Jeg klarer ikke snakke med noen om det. Selv om jeg har ekstremt mange venner og nære i familien min. Til og med terapeuter å snakke med, så klarer jeg det bare ikke lenger. Jeg vet egentlig hvor viktig det er å få det ut. Det er derfor jeg er i dette stadiet in the first place. Jeg holdt alt inni meg før og nå har jeg fått svi så sinnssykt for det. Men jeg klarer bare ikke få det ut på en annen måte.
Jeg orker ikke lese igjennom alt dette her etter skrivefeil osv. så det får bare bli som det blir. Jeg vet også at jeg fremstår meg selv som en meget deppresiv kjerring uten fremtidsplaner eller mål. Og akkurat sånn føler jeg meg nå òg.
