Følelser

Et veldig vidt tema. Et veldig vanskelig tema. Et veldig sårt tema. Men det er ikke til å unngå at vi mennesker blir overfalt med følelser så og si hele tiden. Enten det er glede, sorg, ensomhet, tristhet, lykke, forelskelse osv. eller noe helt annet.
Jeg tror det som gjør det vanskeligst for mennesker, er at vi ikke kan styre de. Vi kan ikke styre følelsene som flommer inn i kroppen vår som en trylleformel og svirrer rundt der i noe som føles som en evighet.
Noen følelser er gode å ha. De får oss til å lære og erfare. Har du blitt såret en gang, er det neppe noe du vil oppleve igjen med det første, følelsesmessig. Ikke mange har noe imot følelsen av glede og lykke heller. Men om din glede og din lykke stammer fra andres sorg og nederlag, er du nok nokså alene om det.
Det å være forelsket er en helt fantastisk følelse. Når du får en sms fra crush'et ditt og får sommerfugler i magen og bare smiler som om du har vunnet den største jackpoten i hele verden. Men i likhet med andre følelser har den jo også noe mindre positivt ved seg. Ulykkelig forelskelse og ulykkelig kjærlighet. Den følelsen av at du står alene om de følelsene og det ikke er gjensidig. En uoppnåelig eller fortapt kjærlighet med noe du vet ikke kan bli noe av. Uavhengig om årsaken er religion, følelser, menneskene rundt eller hva det nå enn måtte være.
Gode følelser kan føre til mye vondt grunnet at det faktisk har flere sider (som nevnt over her). Derfor må du ikke miste motet når "vonde" følelser entrer kroppen din. For det er de følelsene man lærer av og husker best i ettertid. Både på godt og vondt. Og ja, hva om ditt nederlag faktisk fører til andres glede. La de få være glade den lille perioden, for de kan umulig ha mye annen glede i livet sitt. Selv om du faller betyr ikke det at alt håp er ute. Du har fortsatt mulighet til å reise deg opp igjen, børste av deg det skitne som har satt seg på deg, og fortsette å se fremover. Akkurat som modellene som faller på catwalken. Jeg tviler på at de bare blir sittende og synes synd på seg selv.

Jeg er ikke følelsenes største fan, men jeg har lært å leve med de. For de er der til hjertet mitt banker for siste gang. Uansett hvor jeg er og når jeg er der, så er de der. That's just life, I guess.
Mye mulig jeg skrev dette innlegget like mye for min egen skyld som for deres, men det er skjønnheten med blogging.

Hei igjen.

Nå er det veldig lenge siden sist. Veldig mye har også skjedd siden jeg blogget sist for dere. Jeg jobber helt sinnssykt mye og har knapt tid til å i det hele tatt skru på pc'n. Men nok om det.

Jeg er en person som fort blir lei ting. Jeg eier ikke tålmodighet og gidder sjelden vente på folk eller ting generelt.
Nå er det ikke snakk om en ting, men en person jeg først og fremst sikter til her og nå. Jeg har den ekstremt dumme uvanen at jeg vil ha det jeg ikke kan få. Jeg skal være ærlig nok til å innrømme at jeg er vandt til å få de jeg vil ha, uansett hvor dumt det måtte høres ut. Jeg har alltid måtte kjempe for å få de tingene jeg vil ha og jobbet meg opp til det og jeg er fullt klar over at man ikke får noe gratis, uten at det blir konsekvenser av det. Men når det kommer til det motsatte kjønn er jeg bortskjemt nok til å kunne velge og vrake. Enkelt og greit. Når jeg da ikke kan det føles det ekstra tungt i-og-med at jeg overanalyserer meg selv og reflekterer over alt jeg har sagt og gjort for at det ikke skulle gå "min vei" denne gangen. Nå tenker du sikkert; "slutt å klag, enkelte får ingen i det hele tatt" og jo, det er sant, men problemet mitt er at jeg er så grusomt kresen og sta. Du skal ikke se bort ifra at jeg blir den som ender opp helt alene, mens de som kun får oppleve en eller to forelskelser i løpet av livet virkelig klarer å sette pris på kjærlighet og finner den. Og ikke minst, blir lykkelig. Selv om du kan velge og vrake betyr ikke det at du forelsker deg. At du er lykkelig. Tvert imot. Jeg forelsker meg aldri, føler meg ofte alene og klarer sjelden å se det positive i det motsatte kjønn fordi jeg er så lite naiv og godtroende. En del gutter er faktisk kun ute etter èn ting, uansett hvor mye de prøver å overbevise deg om at det ikke er fakta. De søte og snille guttene som derimot ikke er ute etter sånt, tør sjelden i det hele tatt snakke med meg. Ikke vet jeg hvorfor. Jeg er ikke vanskelig å lage samtaler med og jeg oser ikke selvtillit heller. Jeg som alle andre har dager hvor jeg føler meg helt ekstremt stygg, rett og slett.
Men poenget mitt er, jeg er i det dilemmaet nå at jeg liker en person som virkelig ikke kunne brydd seg mindre. Om noe eller noen. Og ja, da burde jeg vel ikke ta meg så nær av det, men jeg klarer ikke slutte å tenke på det. På han. Og jeg vet det ikke finnes noen fremtid med han, med oss, men jeg klarer ikke slutte å se for meg han over alt. Han er hvor enn jeg går og hva enn jeg tenker. Jeg vet egentlig heller ikke helt hvorfor det er akkurat han jeg tenker så mye på for han er jo ikke akkurat helt feilfri han heller, men jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Så det er på tide å ta ett oppgjør. Gi helt slipp. Droppe all kontakt. Og det må være et av de vanskeligste valgene jeg har tatt i mitt liv tror jeg, til tross for alle de kompliserte og sårende valgene jeg har måttet ta. Det høres muligens ganske enkelt ut, men det svir når jeg tenker på det. Hvorfor kan han ikke bare gjøre meg sur eller ihvertfall vise ordentlig interesse for å gjøre det enklere for meg!?

På tide å ta seg sammen og innse realiteten; det blir aldri oss to.